Poetisk Pytagoras

Viss nokon skulle vere ute etter alternative framstillingsmetodar av matematikk, så er ikkje denne sida det verste du kan besøke. Bevis på diktform falt definitivt i smak:

To prove Pythagoras was right
With new-found ease and much delight, —

Let’s say hypotenuse is c,
With one leg a and ‘tother b.

On c we draw a square with pride,
Then triangles on every side.

The square of (a + b), you see,
Is c squared plus two times ab.

Equate and cancel 2ab
— And we have reached the Q.E.D.

Med behørig illustrasjon:

Grant om mellomalderen

Ettersom det dei siste dagane har vore aktuelt å diskutere kva innverknad kristendom har hatt gjennom historien, så tenkte eg at eg skulle skrive litt om korleis kristen teologi hadde positiv innverknad på utviklinga av naturvitskap.

Edward Grant skriv i God and Reason in the Middle Ages om korleis dei kristne universiteta fokuserte på logisk og rasjonell tankegang som aldri tidlegare:

A medieval university education in arts was primarily an education in logic, natural philosophy, and the exact sciences, where reason functioned as the most important tool of interpretation an analysis. In the absence of courses in literature and history and other humanities subjects, the medieval university offered an education that was overwhelmingly oriented toward analytical subjects: logic, science, mathematics, and natural philosophy. Modern university students face nothing compareable. … Never before had an analytical curriculum of such extent and range been implemented anywhere.

Eit anna interessant moment er korleis teologiske tankar låg bak mange av dei filosofiske forutsetningane som førte til moderne naturvitskap. Oppfatningane om eit rasjonelt og systematisk univers som opererer etter naturlovar, stammar frå eit tru på Gud som skapar og opprettholdar av verda. Viktigheten av å utforske naturen hadde bakgrunn både i eit ønskje om å undersøkje Gud sitt skaparverk, og realiseringa at den menneskelege fornuft åleine ikkje klarer å beskrive verda, sidan Gud kunne skapt verda akkurat som han ville. Sjå t.d. her og her for meir.

No betyr det sjølvsagt ikkje at universiteta i mellomalderen dreiv med moderne naturvitskap, men det burde vere ein tankevekkjar for påstandar om at kyrkja (kva nå det er?) alltid har motarbeidd vitskap og fornuftig tankegang (og eventuelle påstandar om at kristendom uansett ikkje gjorde noko positivt). Spesielt når Grant konkluderer slik:

The idea, and the habit, of applying reason to resolve the innumerable questions of our world, and of always raising new questions, did not come to modern science from out of the void. Nor did it originate with the great scientific minds of the sixteenth and seventeenth centuries, from the likes of Copernicus, Galileo, Kepler, Descartes and Newton. It came out of the Middle Ages from many faceless scholastic logicians, natural philosophers, and theologians, in the manner I have described in this study. It is a gift from the Latin Middle Ages to the modern world, a gift that makes our modern society possible, though it is a gift that may never be acknowledged. Perhaps it will always retain the status it has had for the past four centuries as the best-kept secret of Western civilization.

Monkey Island

Den pågåande haustferien gjer at eg er i feriemodus (dvs. dagane blir for det meste brukt til dataspel, bøker og TV-seriar), og dermed fekk eg tid/lyst til å spele første episode av Tales of Monkey Island, som eg hadde lasta ned gratis på “Talk like a Pirate Day”. Dette falt definitivt i smak og det gjekk ikkje lange tida før eg hadde kjøpt óg dei neste to episodane (av totalt 5).

Monkey Island-spela er klassikarar innanfor pek-og-klikk-sjangeren og ToMI har dermed stort press på seg for å leve opp til forventningane. Noko eg tykkjar det gjer; det inneheld utfordrande oppgåver, ein morosam og spanande historie og ein god porsjon humor. Kort sagt er Tales of Monkey Island det meste eit adventure-spel skal vere.

Hyperion har utfyllande anmeldelsar av del 1, del 2 og del 3. Så får eg heller spele Morrowind (det beste dataspelet gjennom tidene) nok ein gong mens eg venter på episode 4.

Guds filosofar

Viss nokon av mine lesarar, mot formodning, bruker tida si på andre ting enn å spele lynsjakk, lage fancy funksjonar i GeoGebra eller sjå Battlestar Galactica kan eg anbefale å lese bøker. No kunne eg sjølvsagt anbefalt dei ikkje ukjende forfattarane Dostojevskij, A.C. Clarke og Orwell som personane bak noko av det beste eg les for tida, men eg vil heller gjere merksam på ei nyleg utgitt historiebok: “God’s Philosophers” av James Hannam (som er ein av forfattarane bak den glimrande bloggen Quodlibeta). Boka fortel om korleis mange naturfilosofar i middelalderen var med å la grunnlaget for framveksten til moderne vitenskap. No er eg langt frå kvalifisert til ein kompetent anmeldelse, men eg kan i det minste sitere noko av det meir interesante som kjem fram i boka. Som når Hamman skriv om renessansehumanistane:

“In traditional histories, the rise of humanism is usually portrayed as ‘a good thing’, but the truth is that the humanists almost managed to destroy 300 years of progress in natural philosophy. By discarding the advances made by medieval scholars together with so many of the manuscripts that contained them, they could have set back the advance of science by centuries. Einstein might have had to do the work of Newton. The reason that progress in science was not so held back (although it arguably didn’t move forward as quickly as it might have done) was that the invention of printing had guaranteed that, if nothing else, the old books were preserved. Most people forgot about them but a few, like Galileo, used the knowledge found within.”

No kan ein kanskje lese for mykje inn i avsnittet ovanfor, men det er uansett eit aspekt av vitenskapshistorien som står i sterk kontrast til det eg har lært (og fortsatt lærer) på skulen. Noko som tyder på at både lærarar og lærebokforfattarar burde lese litt meir nyare vitenskapshistorie.

Det liberale tullepartiet

Noko av det mest eh… interessante på gårsdagens skuledebatt var opptredenen til Det Liberale Folkepartiet. Det at salen generelt sett lo når partiets representant snakka seier ein god del om innholdet, men det mest interessante var å snakke med han etterpå. No veit eg ikkje om meiningane hans representerer det partiet står for, men eg kan ikkje seie det bryr meg uansett.

Det kom mellom anna fram at Ap og SV var nesten nazistar (så ved å stemme DLF søttar du kampen mot nazismen). SV er klare antisemittar, og hadde Hitler levd i dag ville han heilt sikkert stemt SV (ergo er SV eit fælt parti). I tillegg så er eg som tilhengjar av skatt og diverse lovar som regulerer ein del varer (narkotika etc.) ein fascist, for som kjent er det ingen mellomting mellom Mussolini og DLF. Viss staten krev inn skatt frå meg så utøver den vald mot meg, noko som er uakseptabelt. FNs menneskerettighetserlæring bør fjernast , ja heile FN bør opphevast. I tillegg så bør Mulla Krekar og andre som utøver vald henrettast, fordi dei ikkje lenger er menneske.

Når ein samtidig hugser at DLF er det einaste moralske alternativet samanlikna med alle dei andre (umoralske) partia, så er vel ingen lenger i tvil om kven som fortener din stemme ved årets val.

Kort sagt er DLF slikt som gjer at ein sett litt meir pris på tradisjonelle norske parti enn det ville vere naturleg å gjere etter å ha sett ein norsk valdebatt.

Very silly

I eit forsøk på å gjenopplive bloggen vil eg gje ei hjelpande hånd til dei som byrjer å bli lei av valkampen og ser fram til sjølve valdagen. Fortvil ikkje! På det store internett kan ein finne opptak frå tidlegare valdagar der kvaliteten på den politiske analysen langt overstig noko dei norske kanalane får til. Lad opp med Election Night Special:

Gollum!

Kan opplyse om at no er The Hunt for Gollum publisert. Eg kjem sannsynlegvis tilbake med reaksjonar på filmen ein gong ut i neste veke.

Så var det hjul igjen

Ikkje overraskande kjem nyheten om at den 12. og siste boka i “Wheel of Time” serien blir utgitt i tre deler. Brandon Sanderson skriv boka og kona til den avdøde Robert Jordan redigerer det som blir den avsluttande boka i ein litt for lang serie. Bøkene er ganske underhaldande, men tendensen til å dra alt ut i det uendelege gjer at ein i periodar kan bli litt lei.

Uansett så gler eg meg til avslutninga, første del blir publisert 3. november i år.

Mr. Baggins

Blant dei bøkene som har blitt satt ulest i hylla var inntil nyleg The History of the Hobbit: Mr. Baggins. Den har no blitt lest og ikkje uventa var det ein svært fornøyeleg opplevelse.

Boka inneheld den første versjonen av Hobbiten, fram til Bilbo og dvergane skal  forlate Lake Town (resten finn du i del 2: Return to Bag End som eg skal starte på øyeblikk). Å sjå forskjellane i både handling (som jamnt over ikkje er store) og person-/stadnamn er svært spanande for alle som liker bøkene til Tolkien. Dei svært interessante kommentarane til John D. Rateliff med henvisningar til Tolkiens bøker og History of Middle-earth såvel som til alskens mytologiske tradisjonar og historiar gjer at bøkene nok er lærerike sjølv for erfarne Tolkien-lesarar.

Det utan tvil mest interessante kapittelet er det som til slutt endte opp som “Riddles in the Dark”. Fordi her kan du kan lese den orginale versjonen om gåtekonkurransen mellom Bilbo og Gollum som er ender annleis enn i den seinare reviderte utgåva. Etter å ha tapt gåtekonkurransen og oppdaga at han har mista skatten sin så svik ikkje Gollum hobbiten, men tilbyr han erstatning i form av fersk fisk. Dette syner at mine store helt Gollum egentleg er ein hedersmann, og det at han i seinare versjonar blir portrettert som til dels onskapsfull kun er eit resultat av ein konspirasjon mot hans edle person.

At boka er (utruleg, men sant)  meir lettlest enn deler av “History of Middle-earth” er kanskje heller ikkje ei ulempe med tanke på å nå eit større publikum.

I det heile er det velbrukte penger (og tid) mens ein venter på filmen.

Travle dagar

Eg har mykje å gjere for tida og pliktoppfyllande som eg er har eg alltid 100% arbeidsinnsats: